Men hva med kona di??

Jeg spurte for en tid tilbake om menn i føde-alder får like mye pes som kvinner. Min mann kan bekrefte at det får de. Men “with a twist”.

Å spørre om en gift mann har barn, er en del av den sosiale småpraten. Min mann pleier å svare som sant er, at vi ikke har barn, og vil ikke ha det (dem?) heller. Reaksjonen er ALLTID et sjokkert «men hva med kona di??» Folk tror ikke på ham når han sier at vi er enige om dette, at hun (jeg) heller ikke vil ha barn. De synes heller synd på meg som har en så ond og egoistisk ektemann, som nekter meg å få barn.

Det er rart med det, jeg får aldri samme reaksjonen, til nød et lite “Og mannen din er enig?” Hvorfor er det mer utenkelig at en kvinne ikke vil ha barn, enn at en mann ikke vil?

Hva er du verdt?

Denne bloggen handler hovedsakelig om barnfrihet, men det er for meg nært knyttet til feminisme og likestilling. Men jeg ble inspirert til å dette innlegget da jeg leste hva Lammelårtanker skriver om at kvinner bør ta på seg flere roller enn bare morsrollen.

Det vi ser igjen og igjen når det er snakk om arbeidsfordeling i hjemmet, er at far tjener mer enn mor, så det er best for familien at det er mor som jobber deltid og gjør mer hjemme. Jeg sier ikke at kvinner ikke skal få jobbe deltid hvis de ønsker det, men som regel er det økonomien, ikke lysten, som dikterer her.
Et annet kjipt resultat er at når/hvis mor og far skiller lag, etter mange år med barnepass og deltidsarbeid (hvordan er skilsmissestatistikken for tiden?), så sitter mor igjen med mye lavere pensjon, fordi det ulønna arbeidet hun har gjort i hjemmet ikke gir pensjonspoeng. Drit i BNP, men ta vare på deg selv!

Så kjernen i problemet er at kvinner tjener mindre enn menn. Hvorfor gjør de det? Er det de slemme arbeidsgiverne som holder kvinnene nede? Nei, det er faktisk hver og en kvinne selv. Fordi kvinner ikke står på krava og forlanger det de er verdt. Vi kan gå i så mange 8.mars-tog vi vil, men det hjelper lite når vi sitter med lua i fanget på jobbintervjuet og sier tusen takk til å få lønn i det hele tatt, mens mennene forteller arbeidsgiver hva de vil ha. Og får det.
Arbeidsgiver er ikke ute etter ditt beste, arbeidsgiver vil gi deg minst mulig, arbeidsgiver har jo en bedrift å drive. Men hvis du sier hva du vil ha er det stor sjanse for at du får det.

Jeg har opplevde dette selv da jeg skiftet jobb. Jeg spurte på intervjuet hvordan lønna i en slik stilling var. Min fremtidige sjef sa at det måte hun sjekke opp, men hun trodde det lå rundt lønnstrinn X. Jeg hadde imidlertid gjort hjemmeleksa mi og undersøkt hva mine fremtidige kolleger i tilsvarende stillinger fikk, og kunne fortelle sjefen at Herr A og Herr B har jo lønnstrinn X+5, så det skal jeg også ha. Og da fikk jeg det. Men jeg måtte be om det.

Så damer, din lønn er ditt ansvar. Du kan gjerne ta en runde der du jobber og høre hva de andre tjener. Og så kan du ta en prat med sjefen. Men det viktigste tidspunktet er på jobbintervjuet. Hvis de vil ha deg vil de også betale for det. Og så får familien din råd til å la far jobbe litt deltid også.