tabu

3 Apr

Abort er forsatt tabu, selv etter 30 år med abortlov. Det er knyttet så mye negativt til abort at det er få som prater om det. Man regner med at 4 av 10 kvinner tar abort i løpet av sitt fertile liv. Det betyr at du helt sikkert kjenner flere kvinner som har tatt abort, men hvor mange av dem vet du om?

Jeg tror at så mange tier om det på grunn av skam. Det er lovlig, ja vel, men likevel ikke “godtatt” av samfunnet. Kvinner som har tatt abort blir sett ned på; de er dumme og uansvarlige, eller kyniske og følelseskalde.

Jeg tier ihvertfall på grunn av skam. Jeg tok abort da jeg ble ufrivillig gravid for over 12 år siden, og fortsatt er vi bare 4 personer som vet om det; min daværende partner, min nåværende partner, en nær venninne som kom i en lignende situasjon, og meg. Og nå dere, som leser en navnløs blogg. Jeg skammer meg fordi jeg visste at foreldrene mine og mange med dem er imot det, at folk ville synes jeg var et ansvarløst naut, og jeg er flau over at jeg var uforsiktig med prevensjonen selv om jeg visste hva som kunne skje.

Men jeg har aldri angret, jeg har ingen dårlig samvittiget, jeg føler ingen sorg. Jeg mener fortsatt at jeg valgte rett, og jeg er fortsatt lykkelig og takknemlig over å leve her og nå, i Norge i dag, så jeg kunne ta det valget selv.

Det er et tungt valg, men det er nå en gang kvinnens eget valg. Det er grusomt at man i tillegg til sorgen og ansvarsbyrden skal skamme seg og føle seg som et dårlig menneske, som ikke er godkjent av samfunnet. For at “samfunnet” skal kunne godta noe som lovverket har tillatt i 30 år må vi eksponeres for det. Som homofili. Våre foreldre og besteforeldre kjenner ingen åpne homofile, og har bøttevis med fordommer om deres moral og menneskeverd. Vi som har vokst opp med åpne homofile i vennekretsen skjønner at seksuell legning ikke har noe å si på hvor godt menneske du er. Jo flere innvandrere du kjenner personlig, jo bedre ser du at de også er mennesker, ikke onde parasitter. Og jo flere kvinners aborthistorier vi hører, jo større forståelse får vi for at dette er reelle mennesker med reelle liv, og jo lettere blir det for andre kvinner å velge, og leve med valget de har tatt.

Jeg sier at jeg ikke angrer, men tenker jeg noengang på barnet jeg kunne hatt? Ja, det gjør jeg. Men uten sorg, bare med lettelse. Stakkars lille jævel, hvilket liv hadde vel det blitt. For oss begge. Da det mange år senere ble slutt med han som kunne blitt far, var jeg utrolig lettet. Barnet vårt slapp å se mamma og pappa gråte og være sinte og gå fra hverandre og gjøre dumme ting, det slapp å se mamma i depresjon og ikke kunne gjøre noe med det, det slapp å pakke sekken annenhver helg for å besøke pappa, det slapp å se blikkene mamma og pappa sender hverandre og høre tonefallet de snakker til hverandre i, og det slapp skyldfølelsen som veldig mange barn føler når foreldrene skilles.

Så dette var min versjon og mine tanker, håper det henger sammen på et vis. Da mine søsken for noen år siden begynte å få barn, og mamma var kjempestolt over å endelig bli bestemor, da tenkte jeg med et innvendig smil at du kunne allerede hatt et barnebarn i skolealder, mamma. Men det hadde kanskje ikke vært like mye stas å bli bestemor når dattera di nettopp var ferdig på videregående, hadde det vel? Skamfullt hadde det vært.

En ny sjanse

8 Mar

Det er menneskelig å feile, og på de fleste områder i livet får du en ny sjanse. Gifter du deg med feil person kan du ta ut skilsmisse. Liker du ikke jobben din kan du finne en ny. Stryker du på eksamen kan du prøve igjen neste semester. Kjører du i fylla kan du betale bot eller sone straff, og så fortsette livet ditt. I Norge kan du bli dømt for drap og vite at du en dag skal komme ut av fengsel. Mens de som støtter reservasjonsretten mener at hvis du har ubeskyttet sex skal du ikke få en ny sjanse, da skal du være fanget for livet.

hei igjen

8 Mar

Nå er det lenge siden jeg har skrevet, ja. Grunnen er ikke at jeg har ombestemt meg ;-), men at jeg ville bruke mer tid på det virkelige liv der ute, og mindre tid på å lese og skrive blogger.
Men så var det denne reservasjonsretten, da. den må absolutt diskuteres!

Hvorfor er det vanskelig å snakke om dette?

9 Jan

Kjentsomjenny satte nylig fingeren på noe jeg har grublet endel over; hvorfor kvier vi oss for å fortelle andre at vi ikke ønsker barn? En ting er de barnløse, at vi ikke ønsker å rippe opp i sorgen hos mennesker som ønsker seg barn, men som aldri får.

Men det er noe annet også, noe mer generelt og allmennmenneskelig. Når noen forteller om sine valg, og de er anderledes enn våre egne valg, ser vi det automatisk og ubevisst som kritikk av oss selv og våre valg. Det er ikke nødvendigvis ment som kritikk. Men man sier jo i bunn og grunn at “i samme situasjon ville jeg valgt anderledes enn deg”. Dette er bare ett skritt unna “du har valgt feil”. Det er vanskelig å komme bort fra dette.

For å komme med et banalt eksempel: valg av juletre. “Åh, har dere edelgran? Vi har vanlig gran, vi.” Her vil edegranisten føle at vanliggranisten anklager henne for å være sossete og sløsete. Eller omvendt; “Har dere vanlig gran? Vi har alltid edelgran.” Underforstått “vi er mye finere enn dere”. Disse ekstra-kommentarene er bare i hodet vårt, lest som undertekster som egentlig ikke er der. Du kjenner deg kanskje igjen? Og så stiller vi oss i forsvarsposisjon: “Jeg liker bedre den mørke grønnfargen, jeg”. “Det er så greit med et tre som ikke drysser, vet du”. Men det må da være lov å snakke om juletrær uten å bli mistrodd?

Derfor synes jeg det er ubehagelig å fortelle mødre at jeg har valgt et barnfritt liv. Hva de velger å gjøre med sine liv blander jeg meg ikke borti, men jeg merker at de føler at de må forsvare seg. Men det behøver du ikke. I din situasjon ville jeg kanskje valg anderledes enn deg, men nå er det du som er i din situasjon, og jeg er i min. Vi behøver ikke forvare våre valg overfor noen, bare oss selv.

Gjesteblogging

9 Jan

Lammelårtanker var så hyggelig å invitere meg til å skrive et gjestinnlegg om det å være barnfri i jula! Det satte jeg veldig stor pris på 🙂
Hva jeg skrev kan du lese her

Så var det julekortene, da

11 Dec

julekort

Det er rart med det. Venner som aldri har vært særlig flinke til å sende julekort begynner plutselig å sende dem når de får barn. Kort med bilde av barna på. Enten med nisselue, eller med mat i ansiktet. Men det er jo de voksne jeg kjenner, og som det hadde vært hyggelig å se bilder av. Særlig hvis jeg ikke ser dem så ofte. Jeg synes det er veldig hyggelig å få julekort, og jeg har ikke noe imot å se bilder av barna dine (bortsett fra når de har mat utover hele ansiktet. Det er ikke søtt.) Men kan ikke du bli med på bildet, da? Jeg vet at det ikke var 3-åringen din som tenkte på sende meg julekort.

Klar melding

29 Nov

Dette skiltet var litt søtt. Jeg fant det på et spisested i England.

 

Bilde

kjentsomjenny.wordpress.com/

Hekta på kaffe, ord og gode intensjoner

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

tinteguri

tanker og erfaringer rundt barnfrihet

MANDAGSMOR HAR FLYTTET: www.mandagsmor.no

En blogg om å oppdra barn - og seg selv.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

Ylvalias univers

Utbrudd. Refleksjon. Diskusjon.

side opp og side ned

et sprøtt og innsiktsfullt speil

Annie's Cooking Lab

Cooking and baking with a yellow lab sous chef

Roswensian

Motherhood, Allotment & Gin

The WordPress.com Blog

The latest news on WordPress.com and the WordPress community.

Love and a Six-Foot Leash

One family's adventures with America's forgotten dogs.

Superpapsen

Pappablogg om Pappa, Ellie og Thelma sine eventyr!

Min hundre år gamle oldemor.

av Ida Warholm Bjørken

Alt godt

Ein blogg om alt det gode i livet